La oss bare si det sånn, Live(t) og jeg møttes for første gang en sein kveld seint i oktober 2013. Hun gråt, jeg gråt, og vi fant i grunn tonen ganske raskt.
Jeg trodde selvfølgelig at jeg var særdeles godt forberedt, men da verdens minste hånd tok et grepa tak rundt mine pølsefingre skjedde det noe som det rett og slett ikke er mulig å sette ord på.
Live(t) ble snudd på hodet og alt ble forandret. Vi flyttet fra byen og ut på landet, pilsen ble erstatta med lunken morsmelk og friheten ble erstattet av et liv med så mye mening at jeg ikke kunne sett det for meg i forkant.
Live(t) og jeg har vært igjennom ganske mye siden den gang. Hun har ikke lenger bare et godt tak rundt fingrene mine, hun har tvinna hele meg godt rundt sin egen. Den minste!
Det som er litt gøyalt, er at det er denne tvinninga som har gjort at jeg har satt på meg hatten #strikkefar. Jeg strikker til ungen min, og det begynte jeg med noen mnd før hun ble født. Selv ble jeg født rett inn i hjemmestrikket ulldress og kjente på et behov for å gi ungen min det samme. Da mor i huset ikke har evnen (foreløpig) falt ansvaret på mine skuldre. Jeg ser på strikking som en gavepakke fra sauen, og synes det er ganske uvesentlig om det er et menneske av kvinnelig eller mannlig kjønn som ønsker å åpne denne pakka.
/strikkefar/