Siden jeg ikke begynte å pappablogge før jenta mi rakk å fylle to år, har jeg lyst til å dele litt fra starten med dere.
Det begynte for første gang en sein kveld, og vi var i bursdag. Heldigvis, begynte det mange ganger etter det. En fødsel er visst gjerne sånn, at du tror det begynner både titt og ofte - hvertfall de siste dagene. Jeg husker dager fylt med spenning og skrekkblandet fryd. Jeg gleda meg noe volsomt, dama var forberedt og alt var klappet og klart. Jeg husker jeg var skikkelig imponert over hvor tøff hun var - og er.
Det var ganske spennende hver eneste morra - Kan jeg dra på jobb i dag mon tro? - Joda, det kan du.
Slik gikk dagene, én etter én. Fem dager over termin begynte det faktisk - på ordentlig. Vannet hadde gått og det var ingen vei tilbake. Og prøv å gjette hvor jeg var? - På jobb. Selvfølgelig. Jeg hadde holdt meg hjemme et par dager, men akkurat denne dagen fant jeg ut at jeg måtte dra. (det skjedde jo aldri noe) Jeg glemmer aldri den telefonen. - Vannet har gått, jeg har kjørt til sykehuset og riene er i gang - kommer du? (og DER, ja, nettopp i dette øyeblikk gikk mobilen hennes tom for strøm. Takk!) Jeg pendler fra langt inni skogen og inn til byen og bruker snaue 2 timer på veien hjem. Aldri før har denne tiden kjentes så lang!
Heldigvis møtte hun meg på parkeringa da jeg endelig kom meg på plass! Vi måtte hjem og vente - dette kunne ta tid. Og ja - det tok tid, det kan jeg love deg.
Dagen etter var vi på plass og det hele var i gang - med litt hjelp av en modningspille. Takk og pris for modningspillen. Timene gikk, dama var helt rå, og jeg heiet så godt jeg kunne. Foreløpig kjente jeg ikke på så mye annet enn hjelpesløshet. Og for ikke å nevne - en ENORM respekt for kvinnekroppen.
I de sene nattetimer røynet det på, og jeg begynte å bli redd, ja - rett og slett LIVREDD. Jeg var ikke helt forberedt på at min bedre halvdel, som er 100 ganger tøffere enn meg, skulle miste motet. Men det gjorde hun. Det var til og med et øyeblikk hvor hun mente det var på tide å gi opp.
Da våknet villbassen i (strikke)far. Følelsen av hjelpesløshet ble erstattet med følelsen av at hun trengte meg. Det var helt fantastisk å få lov til å være der, og føle at det faktisk var nyttig å være tilstede. Jeg hjalp til med motivasjon, puttet sugerør i glasset og fuktet klut til panna o.s.v Det er jo naturligvis ikke så mye annet å gjøre, men at disse småtingene skulle ha en slik verdi, det visste jeg ikke. Jeg begynte å bli høy på meg sjæl da hun trengte meg så heftig at jeg ikke engang fikk lov å gå på do! Jeg ble glad og stolt over at min tilstedeværelse var nærmest nødvendig.
Da pressriene kom, tok jeg meg selv i å bidra så godt jeg kunne. Jeg presset på med all min makt! (jeg tror til og med det kan ha kommet en teskje bløtt) Jordmor var på plass, en fantastisk, forøvrig. Det ble dratt i snorer både her og der, og flere mennesker kom inn i stua. Plutselig var hun her.
Verdens fineste lille jente.
/