Nei, bare slapp av! Jeg skal ikke ta for meg den rent fysiske delen (blomsten/bien) av hvordan en strikkefar blir til. Jeg tenkte bare å fortelle litt mer om veien.
Jeg har vokst opp i en familie hvor strikking og hjemmelaget strikketøy har vært en selvfølge. Jeg tror jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har sett mora mi sitte stille uten strikkepinner mellom fingra. Og strikkeklær har alltid vært der.
Det er først i voksen alder at jeg begynte å tenke over verdien av hjemmelaga strikk. Har du noen gang tenkt over at den genseren, eller den lua som blir strikket, blir laget med omtanke i hver eneste maske? Hvertfall var det min tanke da jeg strikket den første lille lua til lille Live. For det var der det begynte, hvertfall for alvor.
Jeg strikket selvfølgelig på barneskolen da det var en del av pensum i femteklasse eller noe slikt. Den gangen var ikke akkurat strikking min «greie».
Utfallet ble i alle fall tøfler - type tova - type én elefantstørrelse + én normal.
Jeg har lært ganske mye siden den gang, og jeg tror at nettopp dét, er mye av grunnen til at jeg har fortsatt. Følelsen av å få det til er nokså god. Da jeg strikket den første lua, så den jo selvfølgelig ganske rar ut, men du kunne se at det var en lue, og det var nok til at jeg ville prøve en gang til. Og slik har det fortsatt, og fortsetter den dag i dag.
/strikkefar/