Å legge småbarn er ikke alltid like lett, og det viktigste er faste rutiner har jeg hørt. Nå er ikke akkurat jeg en veldig rutinert fyr, så ønsk meg lykke til.
Leggetiden her i huset kan gå fra smertefritt til et stort behov for plaster og bandasje. (Ingen skader altså) Jeg tror jeg vet hva jeg gjør feil, og det er langt fra pedagogisk riktig, men nå er nok ikke jeg en veldig pedagogisk fyr heller. Jeg har nemlig veldig god tro på det vi kaller for magefølelsen. Dessuten må vi vel kunne kalle instinkter en gavepakke. Å gi etter - er nok den største feilen jeg gjør! Fullstendig klar over det, men klarer ikke la være. P.S - jeg jobber med saken!
Å miste ting, har blitt en stor del av våre leggerutiner. Live har en del faste elementer som må være på plass i senga da hun skal legge seg. I tillegg til det selvfølgelige, må hun ha et visst repertoar med kosedyr. På mystisk vis har disse dyrene begynt å trenge seg gjennom sprinklene på senga og sprette avgårde - på både en og to meters avstand.
- Pappa! Jeg mistet alle samma!
Jeg har en sterk mistanke om at disse dyrene ikke havner på gulvet av seg selv, og spesielt etter at dyna, ikke bare hadde havna på gulvet, men på toppen av det hele «mistet» trekket!
Jeg anser dette som et skittent triks for å få meg inn i rommet igjen. Og det funker jo, så hvorfor i alle dager skulle hun ikke fortsette? Dessuten legger hun til den faste frasen, med helt riktig tonefall, – den hun vet så altfor godt at jeg ikke kan motstå. - Pappa´n miiiiin!
Jeg tøffa meg en dag, etter utallige advarsler, og lot bamsene ligge. Dessverre er hun mye bedre på utholdenhet enn meg, og med stor sannsynlighet vil dette vedvare - så lenge jeg fortsetter å gi etter.
/