En iskald vinterkveld i 2013 satt jeg i sofaen i leiligheten og stirret på to blå streker. Jeg var blek, men fattet. Min første tanke var at jeg måtte ta bilde av meg selv, for å kunne huske nettopp denne følelsen. (skjermene knuses hvis jeg legger ut bildet)
Deretter tok det relativt lang tid før kroppen og hjernen begynte å samarbeide. Hjernen hadde mye på hjertet og masse fint som skulle sies til min kjære. Kroppen begynte bra, med monoton stirring i taket, for deretter å glatte over med en god runde CandyCrush.
Joakim! - Hva tenker du? - Hmm, vent litt, midt oppe i noe her.
Derettet sendte jeg SMS til nødetatene (en god venninne av oss.) Meldingen lød: Emergency from Tonsenhagen! Dagen etter stod hun på døra.
Hvorfor jeg reagerte på denne måten vet jeg ikke. Vi hadde snakket om det i forkant og egentlig blitt enige om at vi skulle prøve. Jeg har alltid hatt lyst til å bli pappa i ung alder, og ideen var slettes ikke dum. Men at det skulle skje så fort? Det var jeg overhodet ikke forberedt på. Jeg har jo hørt og lest om folk som må prøve i flere år før de lykkes.
Det tok litt tid å venne seg til tanken. Jeg. Skal. Bli. Pappa. Shit! Redningen ble Google! Jeg sjekka opp det meste, og leste meg opp som om jeg skulle ha eksamen i faget. Jeg lærte mye, og ble livredd. Ikke bare for alt jeg lærte om hva som kunne gå galt. Jeg ble også vettskremt av alt jeg ikke kunne.
Dagene gikk og jeg klarte egentlig ikke å forholde meg til det før den lille kroppen sa i fra selv. Fra dypet av samboeren kjente jeg for første gang et spark mot håndflatene. Det var som å få et spark i ræva! Opp og hopp mister, det skjer!
Og jeg tror egentlig jeg ble pappa allerede da. Vi hadde det gøy sammen! Jeg spilte gitar og sang (90′ talls hits, deriblant Aqua) og hun svarte som en trommeslager fra innsida. Jeg fortalte eventyr og begynte å utvikle et godt repertoar med nattasanger. Jeg lærte meg å knyte elastisk sjal, og folk så meg skjelden uten en fastspent bamse på magen. Øvelse gjør mester, sa jeg.
Det kjennes rart å tenke tilbake og vite at det allerede har gått to år. Det føles som i går. Likevel har noe forandret seg! Jeg stirrer ikke lenger i taket og spiller, jeg har ikke tid! Jeg er pappa!