«Sunt å blogge om barnet» var en tittel jeg kom over forleden dag! Jepsipepsi og hæla i taket tenkte jeg. Da gjør jeg noe riktig! Da jeg leste ingressen skjønte jeg jo at denne artikkelen var rettet mot mammablogger, men jeg tok det til meg likevel - hvertfall tittelen!
Jeg har hatt lyst til å blogge om Live(t) siden hun ble født i 2013, men ikke helt turt å ta det store steget ut i bloggverdenen. Jeg er en perfeksjonist, og har tenkt mye på hvilke plattformer jeg skal gå for, hvordan bloggen skal se ut, og hva jeg skal skrive om. Jeg husker jeg begynte på et innlegg en gang, men endte opp med å rette pekefingeren mot eget fjes å si: - Dette er overhodet ikke godt nok! Det stoppet helt opp da jeg begynte diskusjonen med meg selv om hvor mye som er greit å dele. Kan jeg vise fram bilder av ansiktet til ungen min, eller bør jeg styre unna? Kan jeg i det hele tatt ha en pappablogg uten å vise fram hovedpersonen?
Hjelp! Det er mange spørsmål som dukker opp hos en #bloggefar.
Nå har jeg jo rett og slett kastet meg ut i det, og må innrømme at jeg synes det er riktig moro! Og takk og pris kan jeg skilte med at alt (hvertfall nesten) er gjennomtenkt, opptil flere ganger. Dessuten blir jeg nødt til å tøffe meg litt da jenta mi har blitt den tøffeste av alle! (se bilde) Det er også utrolig hyggelig å få positive tilbakemeldinger, og ikke minst å se på statistikken over lesere. SÅ MANGE DERE ER! Tusen hjertelig takk. Det er skikkelig stas!
Terskelen er ikke lenger så høy som den var, og jeg sverger også i denne sammenheng til prøve-og-feile-prinsippet. Kanskje jeg til og med lærer noe på veien!
Jeg takker for tålmodigheten og setter tenna i tapeten for dere leserne!
/bloggfar/