Å være stolt av barna sine er jo helt naturlig, men at man kunne bli sååå heftig stolt, det visste jeg ikke. Noen ganger blir jeg altså så stolt, sånn gjennomstolt - inn til margen stolt! Det kjennes nesten som om det sliter på hjertet.
Jeg tenker at det kanskje rett og slett er slik det er å være pappa. Jeg bare sier det rett ut! Jenta mi kan ALT! Shit pomfritt! Jeg er rett og slett stolt og imponert over den minste ting. - Så du dét Vivian?! Hun kan bøye seg! Hun kan til og med peke! Med pekefingeren! Så du det!?!
Jeg som egentlig hadde lovet meg selv å klare å være subjektiv og realistisk. Før jeg ble pappa tenkte jeg at det måtte være mulig! Jeg ble nesten litt oppgitt over alle foreldre som ble så oppslukt av barna sine, og ikke klarte å se annet enn utrolige ting. - Gratulerer med god innsats mister!
Det siste nye er at hun klarer å kjenne igjen bokstaver. Og ikke bare sin egen, men flere av barna i barnehagen sine bokstaver. Jeg har konkludert med at vi må vekk fra bildebøker og over på litt tyngre lesestoff. Kanskje hun må få en roman til jul.
- Herregud! Nå kan a lese og nå! Som toåring. Går det virkelig an! Blir a litt flinkere nå vet jeg ikke hva jeg gjør!
/stolt far/