Å være en strikkende pappa er noen ganger skikkelig morsomt. Alle synes det er stas. Jeg synes det er stas. Fruen synes det er stas, og ikke minst Live synes det er stas.
Jeg strikker og strikker - både stort og smått! Sist av pinnene er en #løvfallbukse (mønster fra @Strikkelisa på Instagram) En knallfin bukse med blader i sida. Jeg har ovenfor Lillemor døpt den om til en Elsa-bukse. Fordi den er lyseblå/turkis. Hun var heeelt med! – Jippi - pappa lager Elsa-bukse til meg! La-den-gå bukse!
Entusiasmen varte dessverre ikke lenge. Buksa var klar.
- Buksa di er ferdig! Kom og se! Ble den ikke fin?
- Nei.
Med skjelvende stemme:
- Hæ?
- Ikke fin, pappa. Klar og tydelig.
Jeg bestemmer meg for å ta en kontrollsjekk:
- Likte du ikke buksa Live?
- Nei.
- Næmmen. Skal vi gi den bort da?
Fortsatt klar og tydelig:
- Ja. Til Johanne.
Jeg manner meg opp:
Okei, du skal ikke ha den på i barnehagen i morgen da? Jeg er sikker på at alle synes du er kjempefin!
Helt klar:
- Ellers takk, pappa.
/
Haha, jeg har akkurat samme problemet.. Her må det være rosa strikk med glitter, hvis treåringen skal gå med det.. Heldigvis har jeg ei på 6 måneder jeg kan strikke til😊
Kjenner din smerte! He he. Jeg hadde brukt nesten et år på å strikke en mønstret tunika til min datter da hun var 3 og hun nektet å gå med den. Ville ikke prøve den en gang. Jeg spurte henne «tilfeldigvis» nå og da om ikke hun skulle prøve den, men nei. Helt til 6 mnd senere hvor hun en dag plutselig plukket den opp fra nederst i skuffen selv og tok den på seg. Da ville hun ha den på seg hver dag. Heldigvis hadde jeg strikket den i litt stor størrelse 🙂
Huff, utrolig kjedelig! Godt man kan overbevise med tiden som hjelp 🙂
Så gøy lesning! Kjipt når man har lagt ned så mye arbeid i strikkaklær, men vil de ikke, så vil de ikke.
Veldig kjipt! Heldigvis løste det seg ved å døpe om buksa til Anna-bukse 😉 Det var visst hun som gjelder nå om dagen!