Baksiden av medaljen med småbarn er for mange, inkludert meg selv, barnesykdommene som ofte kommer. På løpende bånd. Og det passer aldri. Kanskje aller minst i jula.
Jeg fikk høre om den beryktede omgangssyken i god tid før jul. Den hadde spredt seg, og hadde nådd målet - barnehagen til lillemor. Jeg gjorde det jeg kunne her hjemme. Vasket hender hundre ganger om dagen, gikk til innkjøp av antibakteriell Zalo på kjøkkenet. Kjøpte til og med krakk til Live, slik at hun kunne rekke opp til vasken, og vaske hendene selv. Flott. Tiden gikk, og jeg kjente på en sterk følelse av seier. Vi kom oss unna! Denne gangen.
Natt til juleaften våknet lillemor. - Au i magen! Jeg beit negler - fant fram bøtta. Bøtta ble full. To ganger. Så ble det stille. Jeg lå i fosterstilling hele natta, og ventet på neste runde. Men den kom aldri! Formen var fin, og forble fin. Vi slo oss til ro med at hun hadde fått for mye godteri da hun var på besøk hos besteforeldrene tidligere på dagen. Ingen omgangssyke her i gården!
Tredje dag jul. Vi samlet noen venner hjemme. Stemningen var god, helt til alt ble snudd på hodet. Fruen forsvant, flere gjester på døra. Og omtrent i samme øyeblikk som fruen sa at hun måtte legge seg litt, tok katta fyr. Blei jaga av valpen, rett oppi et telys. Halen sto i fyr og flamme. Det lukta svidd pus i flere dager, men det værste var at fruen måtte spy.
Vi konkluderte med kylling. Det måtte være kyllingen hun hadde spist tidligere på kvelden. Formen var fin igjen dagen etter, forble fin, og jeg kjente ingenting. Fram til første nyttårsdag.
Vi har foreløpig ikke kommet til noen konklusjon hva gjelder mitt oppkastforløp. Men konklusjon «omgangssyke» er faretruende nær.
/