Jeg vet at mange småbarnsforeldre verdsetter denne sanda som om det var kongen. Kongen på lekehaugen. Og jeg skal ikke si at det bare er negative sider ved denne sanda. Lille My elsker den. Mammaen hennes også - tydeligvis. Jeg derimot. Sliter.
Vi har en relativt travel hverdag. Jeg jobber fulltid, dama jobber og studerer fulltid. Vi har verdens kuleste 2 åring, og vi har katt. Som om ikke det var nok har vi også en valp. En valp på fire mnd. Feiebrettet går varmt. Hver. Eneste. Dag.
Mennesket bak denne lekesanda kan umulig ha barn selv. Det er ikke meningen å fornærme noen. Foreldre som har tålmodighet til den slags har min største hengivne respekt. Rent personlig kjenner jeg ikke behov for en ekstra grunn til å måtte ta fram feiebrettet.
Makan til smulete, søplete og tøysete «leke» må du lete lenge etter! Når ble det sosialt akseptert å ta med sandkassa INN?! På KJØKKENET!?!?
Og hvis du lurer - bildene dokumenterer ikke en hyggelig far/datter stund, men en katastrofe på kjøkkenbenken.
Hvorfor har hun lekesand, og hvorfor får hun leke med den?
Lekesanden fikk hun i gave fra verdens beste tante, og hun får leke med den fordi mor i huset er en slik forelder som har min største hengivne respekt.
/