Vel, nå er vi ikke gift. Vi er ikke engang forlovet, selv om jeg til stadighet hinter om både det ene og det andre. Samboere er vi da, og det på femte, snart sjette året. Det i seg selv er ikke verst, for jeg skal love at vi er ikke enkle å bo med noen av oss. Min mann (eller samboer, strikkende kjæreste) har lenge lurt på hvordan jeg syns det er å bo med Strikkefar. Det er det dette innlegget skal handle om i første omgang, men selv jeg har en tendens til å snakke meg bort.
Første gangen Joakim strikket mens vi har vært sammen, husker jeg ikke engang. Jeg vet at han begynte for fullt da jeg plutselig en februardag i 2013 fant ut at jeg var gravid. Jeg visste vel egentlig ikke at han kunne strikke, og det er ikke så rart heller, for det var en del prøving og feiling. Vi begynte faktisk sammen da jeg tenker meg om! Teppet til Live ble en greie vi hadde, vi strikket litt på tur. Den utålmodige av oss har alltid vært meg, fra vi gikk på videregående sammen og hadde gruppearbeid i klassen, til nå da vi skulle strikke vårt første babyteppe. Det har ikke vært at jeg ikke kan strikke, men det er.så.kjedelig. Jeg er ikke skapt for håndarbeid i det hele tatt, så det ble til at Joakim måtte strikke 2/3 av teppet. Det er lett å se hvor jeg har bidratt, da jeg verken strikker pent eller nøye. Han er perfeksjonisten ut av oss.
Teppet ble i hvertfall ferdig, og han ble plutselig bitt av strikkebasillen. På det tidspunktet var det aldri noe problem, han strikket ikke engang hver dag! Det gikk mye i små djevelluer (som aldri ble bra dessverre), og en bittebitteliten strikkekjole som vi heller ikke fikk brukt, da den også var litt merkelig størrelse på. Heldigvis har J blitt flinkere med pinnene sine. Live ble født, og Strikkefar fikk blod på tann angående strikking. Plutselig ble han fullstendig bitt, og jeg ble egentlig litt overrasket. Ikke fordi han strikket, ikke fordi han strikket fint, men fordi han plutselig var kav umulig å få kontakt med. Han skulle bli flink, så han fulgte med på youtube-filmer og bøker, og jeg var ikke så interessant lenger. Følte jeg.. Jeg vet jo nå at det ikke stemmer, men der og da føltes det veldig rart å skulle være sjalu på noen strikkepinner som fikk mer oppmerksomhet enn meg. Det kan jo også ha vært fødselshormoner som spilte meg et puss. Etter noen samtaler, skjønte han at jeg følte meg litt ensom i en strikkende pappas nærvær. Da ble situasjonen bedre, og det ble jo han også, så da klarte han i hvertfall å prate mens han strikket.
Joakim har hele tiden syntes at det er litt flaut å strikke. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg har oppmuntret hele veien, og enda ikke møtt noen som syns det er RART med en strikkende pappa. Morsomt, spennende, inspirerende, ja, men ikke rart. Noen blir jo overrasket over at det er far i huset som strikker, og ikke jeg, men det er jo heller jeg som skal være flau, i og med at jeg verken kan eller vil strikke. Jeg er heldigvis god på andre ting… 🙂
Da han opprettet kontoen Strikkefar på instagram, ble han veldig fort populær. Han ble igjen ekstremt bitt av strikkebasillen, og jeg ble igjen sjalu på strikkepinnene. Ikke så veldig rart, nå var det nemlig gravidhormoner på ferde igjen. Live skulle bli storesøster, og Joakim måtte bare strikke litt bittesmått. Ikke bare var jeg sjalu på strikkepinnene som ble varme, men telefonen hans ble også varm! Han satt på instagram hele tiden, for han var veldig takknemlig for alle som ville følge og kommentere, og følte (dessverre) at han måtte svare alle. Igjen var det vanskelig å få kontakt med han, og vi måtte igjen ta en liten alvorsprat. Tenk at jeg skulle bli sjalu på alle strikkedamene som beundret min mann. Det tok kaka da noen ville klone han. Heldigvis er ikke jeg like hormonell lenger, og Joakim er heller ikke så dødsens ivrig på strikkinga (ivrig, ja, men det tar ikke lenger all tid!), så nå går det bra.
Jeg er umåtelig stolt over min mann (som jeg ikke er gift med), og prøver å si det til han ofte. Jeg blir likevel litt bekymret over at han har blitt så populær. Litt på grunn av min egen sjalusi, men også fordi det er lettere å ‘hets’. Det ser jeg jo i kommentarfeltet til Aftenposten, og jeg skjønner jo litt mer hvorfor det er tabu for menn å strikke. Vi lever jo i et jantelovsamfunn, dessverre, der strikkende menn tydeligvis ikke har lov å boltre seg på samme vis som strikkende kvinner, i følge noen. Joakim vil likevel alltid være en person jeg ser opp til, det har jeg alltid gjort, og det er ikke så rart. Alt han tar i blir jo (g)ull.
Klem fra kona til Strikkefar (selv om vi enda ikke er gift)